Annonse
Debatt

All undervisning måtte gjennomtrenges av kristendommens budskap, mente redaktøren av Norsk Skoletidende, teologen Nils Egede Hertzberg (1827-1911). Illustrasjon: Tone Lileng | post@tonelileng.no

Norsk skoletidende: En konservativ stemme i skolelandskapet

Da Nils Egede Hertzberg grunnla Norsk Skoletidende i 1869, var det en viktig agenda å bruke tidsskriftet til å opprettholde den konfesjonelle karakteren som skolen så langt hadde hatt. Hertzberg gikk dermed motstrøms med de tendensene i aktuell skolepolitikk.

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

 

Merethe Roos er professor i historie lærerutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge

 

Da Norsk Skoletidende kom ut med sin første utgave i 1869, hadde redaktøren, teologen Nils Egede Hertzberg (1827-1911), virket som bestyrer ved lærerseminaret på Hamar siden dette seminaret ble opprettet to år tidligere.

Før han kom til Hamar, hadde han gjennom sju år hatt tilsvarende stilling ved lærerseminaret i Asker.

Les også 150 år med utdanningstidsskrift – Utdanning jubilerer

På det tidspunktet Hertzberg startet som leder ved seminaret i Hamar, var byen et viktig sentrum for skole- og utdanningsvirksomhet i Norge.

Tre år før etableringen av Hamar seminar, i 1864, opprettet læreren Olaus Arvesen folkehøgskolen Sagatun, som den første av sitt slag i Norge. Miljøene rundt Sagatun og Hamar lærerseminar sto i ideologisk forstand steilt mot hverandre.

Olaus Arvesen og kretsen rundt Sagatun var grundtvigianere. Nils Hertzberg, derimot, var utdannet under Paul Casparis og Gisle Johnsons kateter.

 

"Hertzberg var (...) skolert inn i en tradisjon som bar preg av luthersk ortodoksi og pietisme."

 

Som Johnson-elev førte han videre sin læremesters lutherske konfesjonalisme. Gisle Johnson var en av samtidens mest innflytelsesrike teologer. Han var ideologen bak indremisjonsbevegelsen og leder for den vekkelsesbevegelse som også bar hans navn.

Les også Mat i pakke og på fat

Hertzberg var dermed skolert inn i en tradisjon som bar preg av luthersk ortodoksi og pietisme, og som skolemann representerte han en kristendomstenkning som var diametralt motsatt av den tenkningen som preget miljøet rundt Sagatun.

Les også: «Plads ledig for duelig Lærerinde»

Motsetningene mellom de to miljøene nådde også rikspressen. På begynnelsen av 1870-tallet kan man følge tempererte diskusjoner mellom representanter for de to fløyene i hovedstadsavisene.

 

"Som politiker kjempet han blant annet hardt for at kirken fortsatt skulle ha styringsrett over skolen."

 

Hertzberg selv gikk imidlertid aldri inn i prestetjeneste, men viet store deler av sitt voksne liv til skolesaken. Dette innebar blant annet at han ble utnevnt til kirkeminister i Christian Selmers regjering i 1882, og at han fire år etter dette igjen ble innvalgt som stortingsrepresentant for Kristiania.

Les også Norske elever har gruet og gledet seg til kroppsøving de siste 150 årene

Som politiker kjempet han blant annet hardt for at kirken fortsatt skulle ha styringsrett over skolen. Han argumenterte også gjentatte ganger for at dissentere, altså medlemmer av ikke-lutherske kirkesamfunn, ikke skulle kunne ta undervisningsoppdrag i skolen.

 


Hertzberg som redaktør for Norsk Skoletidende
Nils Hertzberg virket som eneredaktør for Norsk Skoletidende fra 1869 til 1873. Tilsynelatende bevisst brukte han tidsskriftet til å fremme sin sak, og i tråd med dette kommuniserte Norsk Skoletidende med den verdikonservative og religiøse høyresiden i samtidens Norge.

Som skoleblad fortsatte det på denne måten i det samme sporet som tidsskriftet Almueskoletidende, som hadde blitt utgitt i Christiania mellom 1861 og 1868.

Les også 150 år siden kvinner fikk bli lærere – men de måtte ofte godta halv lønn

På motsatt fløy i det kulturelle og kirkelige landskapet sto tidsskriftet Den norske Folkeskole, som fulgte det grundtvigianske sporet som hadde blitt staket ut av Ole Vig, Hartvig Nissen og kretsen rundt Selskabet for Folkeoplysningens Fremme siden tidlig på 1850-tallet.

 

"Den verdikonservative og evangelisk-lutherske profilen var tydelig allerede fra den første lederartikkelen i Hertzbergs nyopprettede tidsskrift."

 

Den polariseringen som preget samtidens religiøse landskap, satte dermed også sitt preg på de lærertidsskriftene som ble utgitt.

Den verdikonservative og evangelisk-lutherske profilen var tydelig allerede fra den første lederartikkelen i Hertzbergs nyopprettede tidsskrift. I denne teksten angir Hertzberg de tre fundamenter som han mener skolen må bygges på.

Les også Nitti år siden lærere var overskuddsvare

For det første, sier Hertzberg, skal skolen funderes på evangeliets grunn, og gjennom dette skal den være en evangelisk kristelig skole. Dette innebærer at skolen må møte barnet slik at det får visshet om at det er på et hellig sted, der evangeliet preger alt virke.

Evangeliet skal videre være oppdragelsens fundament; «(…) det er en guddommelig Magt», og derfor er det ikke noe som kan «bøje det ulydige og gjenstridige Sind og give det unge Hjerte Vern i Fristelsensonde Time» som nettopp Guds ord kan gjøre.

 

"Læreren var dermed per definisjon både kirkens og kommunens tjener."

 

For det andre understreker Hertzberg at skolen også skal ha en klar evangelisk-luthersk karakter. Skolen er, påpeker han, både et «ægte luthersk Barn» så vel som den er en frukt av reformasjonen, og kirkens bekjennelsesskrifter må derfor stå sentralt i all undervisning. Norge sto her i en særlig gunstig stilling, siden skolen og kirken sto tett vevet sammen. Læreren var dermed per definisjon både kirkens og kommunens tjener.

I den praktiske undervisning betydde dette nære forholdet til kirken at all undervisning måtte gjennomtrenges av kristendommens budskap. Det var ikke nok, påpekte han, med bibelhistoriske fortellinger som igjen ga moralske direktiver om hvordan elevene skulle te seg.

Skolen måtte settes i et organisk forhold til kirken, noe som medførte at den dogmatiske undervisningen og opplæringen i kirkens lære måtte gjennomtrenge hele skolens virke.

For det tredje understreket Hertzberg at skolen skulle være folkelig. Med begrepet «folkelig» knyttet Hertzberg an til en trend som hadde dominert det offentlige ordskifte i alle fall de siste to årtiene.

 

"All undervisning og opplysning måtte ha som mål å gjøre folk flest i stand til å delta i samfunnet."

 

I både aviser og tidsskrifter, så vel som i skrifter som ble utgitt for å fremme skolesaken, hadde det vært lagt vekt på at all undervisning og opplysning måtte ha som mål å gjøre folk flest i stand til å delta i samfunnet, likeledes som at avspeilinger av folkelivet skulle bygge opp under og styrke folkets nasjonale identitet.

Les også I år streiker norske elever for klimaet – og det er ikke første gangen de protesterer

Dette hadde også vært et viktig anliggende for medlemmene av det tidligere omtalte Selskabet for Folkeoplysningens Fremme.

Men den folkeligheten som Hertzberg argumenterte for, hadde tydelig brodd mot den han åpenbart mente hadde vært dominerende så langt. Denne folkeligheten, mente han, hadde vært kjennetegnet ved at den fremelsket det nasjonale på en slik måte at folkets selvgodhet og blinde selvforherligelse kom til syne.

Hertzbergs folkelighet skulle derimot ha kristendommen som fundament, og folkeligheten skulle vise seg ved at det kristne budskap kom folket i møte på folkets egne premisser.

Kristendommens historie kunne vise til en rekke eksempler på at den var i stand til å tilpasse seg ethvert folks særegenheter.

For oldtidens opplyste grekere, for eksempel, hadde kirkens menn utformet sine prekener i «den græske Hedendoms dannede Form», mens «Middelalderens raa og sandselige Barbarer» ble imøtekommet med sang og orgel i en gudstjeneste som var egnet til å overbevise sansene.

 

"Skolen skulle påvirke barnet 'paa en hjemlig Maade, gjennem det, som fra Hjemmet af har faaet Magt over Barnets Sin og er blevet det kjendt og dyrebart'."

 

Slik Hertzberg forsto det, kunne skolen i samtiden vise sin folkelighet ved å fortsette den oppgaven som hjemmet hadde påbegynt; skolen skulle påvirke barnet «paa en hjemlig Maade, gjennem det, som fra Hjemmet af har faaet Magt over Barnets Sin og er blevet det kjendt og dyrebart».

Konkret kunne dette skje gjennom at skolen ga barna tilgang til folkeskrifter, diktning og sang som i dypeste forstand bar preg av evangeliet. På bakgrunn av disse tre fundamentene kunne Hertzberg konkludere med at hans intensjon var å bruke tidsskriftet til å arbeide for allmueskolens utvikling.

Les også Utdanning fyller 150 år: Slik så den første forsida ut

I tråd med dette ville han disponere utgivelsenes innhold i henhold til tre overordnede kategorier.

For det første skulle tidsskriftet inneholde meddelelser om utlandets, derunder først og fremst Sveriges, Danmarks, Tysklands og Sveits’ skolevesen.

Dernest ville han trykke biografiske skildringer om pedagogikkens historie.

Endelig satt han seg som mål å publisere offentlige og private meddelelser som kunne tjene til skolens og opplysningens fremme.

 

"Og dessuten, påpekte Hertzberg, skulle tidsskriftet bli det organ for lærerstanden som han hadde satt som målsetting, måtte også lærerne selv bidra."

 

Som eksempler på det sistnevnte oppga Hertzberg meningsutvekslinger mellom medlemmer av lærerstanden, i tillegg til anmeldelser av lærebøker og andre læremidler.

Og dessuten, påpekte Hertzberg, skulle tidsskriftet bli det organ for lærerstanden som han hadde satt som målsetting, måtte også lærerne selv bidra, både med tekster så vel som med litterær bistand. Han imøteså dermed bidrag fra tidsskriftets lesere.

 

"I klare ordelag adresserer han også den motsatte fløyen i samtidens religiøse og kulturelle landskap." 

 

Tidsskriftets innhold og mottagelse
Innholdet i de årgangene av Norsk Skoletidende som Hertzberg er redaktør for, viser at han langt på vei lykkes med de ambisjonene han hadde skissert i forordet til den første utgaven.

Her finnes en rekke artikler som understreker betydningen av en strengt dogmatisk kristendomsundervisning, likeens artikler som løfter frem nødvendigheten av bibellesning i skolen.

Vi finner også artikler som omhandler skolevesenet i andre land, slik som for eksempel den omfattende artikkelserien om det sveitsiske skolevesenet i tidsskriftets første utgave.

Utgavene inneholder også referater fra lærermøter og kunngjøringer av arrangementer som på ulike måter kan interessere lærere.

I klare ordelag adresserer han også den motsatte fløyen i samtidens religiøse og kulturelle landskap. Et eksempel på dette er en artikkel i 1872-utgaven av tidsskriftet, der han beskriver hvor galt det vil gå om Grundtvigs skolesyn blir lagt til grunn for driften av skolen i Norge.

Grundtvigianerne setter for det første spørsmålstegn ved skoleplikten, og de fratar samfunnet ansvar for undervisning og oppdragelse. Dermed mener Hertzberg at de ikke innser hvilken forebyggende funksjon felles og offentlig undervisning kan ha.

Samtidig har grundtvigianerne den tvilsomme ære av å arbeide for å få kristendomsundervisningen ut av skolen: De ser det som foreldrenes sak å meddele barna innholdet i kristendommens budskap. Det var derfor all grunn, mente Hertzberg, til å holde grundtvigianerne unna skolen.

 

"I de første årene som tidsskriftet kom ut, gjorde den konservative pressen sitt for å bidra til å skaffe Norsk Skoletidende abonnenter."

 

I de første årene som tidsskriftet kom ut, gjorde den konservative pressen sitt for å bidra til å skaffe Norsk Skoletidende abonnenter.

«Det er et godt blad, der indeholder mange læseværdige Stykker og er redigert i en luthersk-christelig Aand», het det i en novemberutgave av Christiania-avisen Fædrelandet i 1870. Skribenten ville derfor anmode lærerstanden om å gjøre sitt for å holde tidsskriftet oppe og å få det utbredt.

 

"Det var et særlig kjennetegn ved bladet at størsteparten av landets lærere ikke holdt det, påpekte Morgenbladet."

 

Men selv om Norsk Skoletidende fra 1870-tallet rådde grunnen alene som skoletidsskrift i Norge, fikk det åpenbart liten utbredelse blant landets lærere.

Det var et særlig kjennetegn ved bladet at størsteparten av landets lærere ikke holdt det, påpekte Morgenbladet i en tekst 14. september 1882.

Derimot klaget lærerne over at man ikke hadde skoleblader i Norge som kunne gi skolesaken en «alsidig drøftelse og behandling».

Norsk Skoletidende ble på dette tidspunktet åpenbart oppfattet som det det var ment som; en stemme for samfunnets kulturelle og verdikonservative høyrefløy.

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!