Annonse

Illustrasjon: Egil Nyhus

Skolejournalister mimrer: Nakne statsråder, lærere i landslagsdrakter og macholærere

Nakne statsråder, lærere i landslagsdrakter og macholærere. I anledning Utdannings 150-årsjubileum fikk vi skolejournalister til å mimre.

Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

– Jeg husker en episode med tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes. Den var betydningsfull for vårt videre samkvem, sier en humrende Stein Aabø.

Han var journalist og profilert kommentator i Dagbladet i mange år. Han er også utdannet lærer og hadde naturlig nok en særlig interesse for skolepolitikken og lærernes arbeidsvilkår. Midt på 1990-tallet var det Hernes som satt ved utdanningsroret.

Stein Aabø
FOTO: Erling Maartinam-Moe

– Han hadde fått en innstilling fra et opplæringslovutvalg, og jeg laget en sak i typisk Dagbladet-stil à la «Slik blir Hernes’ nye skole». Med kulepunkter og greier slo vi fast nokså bombastiske ting om hvor ille det ville bli. Det var skarpt og tabloid vinklet, sier Aabø og tar en liten kunstpause.

– Så tok han hevn.

Hernes kjente nemlig debattredaktøren i Dagbladet og fikk inn et godt synlig innlegg på side to i avisen. Tittelen var: Naken statsråd jager journalist med øks. En lett omskrivning av revyklassikeren av en tabloid tittel: Naken greve jager neger med øks.

– Hernes svarte med samme mynt. Alle i redaksjonen leste det og skrålte og lo. Hernes og jeg ble godt kjent med hverandre etter det, ler Aabø.

 

Giskes macholærere

Det ringer i mobilen til VG-journalist Frank Ertesvåg. Denne gangen er det ikke en lærer, en rektor, en kommunalsjef, Jan Tore Sanner, Kristin Clemet eller Kristin Halvorsen.

Er du journalist med ansvar for skolefeltet i Norges største og mest hardtslående avis, er du vant til å være den som spør. Men nå skal Ertesvåg få svare litt selv etter to tiår som skolejournalist.

Frank Ertesvåg
FOTO: Privat

– Ja, det har blitt snart 20 år. Det har jeg ikke angret på, sier Ertesvåg.

– Den første skolesaken av deg i VGs avisarkiv er fra 1999 og handler om gratis bøker til elever i videregående skole.

– Det var et stort tema. Den gang trodde jo folk nesten ikke at det gikk an. Det viste seg likevel å være liv laga. Nå er det selvsagt at det er gratis.

– Sak nummer to har den ikke helt tidløse overskriften «Her er en bærbar pc-skole».

– He, he. Det sier vel litt om fartstiden min på feltet. Som journalist begynte jeg for øvrig med å jobbe på data i Sogn Dagblad i sin tid. Deretter gikk jeg til Asker og Bærums Budstikke, og da var det rett tilbake til maskinskriving og manusark. Jeg har i alle fall fått med meg digitaliseringen i media.

– Og så var det skolesak nummer tre fra arkivet med din byline, «Giske vil ha flere mannlige macholærere».

– Jeg husker den. Trond Giske engasjerte en fyr i Trondheim som skulle være et forbilde og motivere menn til å søke seg inn i lærerutdanning. Vi i VG kledde opp lærerne i landslagsdrakter og greier, skikkelig opplegg. Det var den gangen fotballandslaget var litt mer populært enn i dag.

– Å etterlyse «mannlige macholærere» hadde kanskje ikke stått seg like godt i dag, verken for VG eller Trond Giske?

– He, he, det er mulig. Men det skal sies: Jeg tror Giske virkelig brenner for skole.

Fra Giskes tid som utdanningsminister tidlig på 2000-tallet husker Ertesvåg også baksetet i en bil.

– Jeg ble overrasket da han inviterte meg, en journalist, med i statsrådsbilen for et intervju. Det var ikke vanlig da, men Giske var veldig åpen overfor media, sier han.

 

Lærernes mann

I telefonen har Stein Aabø også sklidd over i mimring om Trond Giske og de berømte skolepakkene tidlig på 2000-tallet som ga lærerne et lønnsløft.

– Han var en politisk strateg som fant en løsning på et evig problem: lærernes klaging på lønna, sier Aabø, før han prater seg videre gjennom årene 2001–2005 med utdanningsminister Kristin Clemet. Hun overførte ansvaret for lønnsforhandlinger for lærerne fra stat til kommune.

– Da følte jeg med Helga Hjetland, som den gang ledet Utdanningsforbundet. Selv om det var en viss logikk i at kommunene skulle ha forhandlingsansvaret, sier Aabø.

Lærernes overgang fra staten til kommunene er en kilde til ergrelse den dag i dag for mange lærere, og Aabøs medfølelse vitner om en lærersjel innerst i journalistkroppen.

– Stort sett var jeg nok lærernes mann. Det jeg skrev, ble som regel mottatt med begeistring fra dem, det må jo sies, sier Aabø.

 

Grendeskolenes død

I Tromsø sitter en tidligere kollega av Aabø i Dagbladet. Fra 1995 til 2005 var Skjalg Fjellheim Nord-Norge-korrespondent for hovedstadstabloiden, den gang avisene holdt seg med slik luksus som korrespondenter.

Nå er han politisk redaktør i Nordlys. Med 30 års fartstid har han skrevet mengder av saker om skole og barnehage. De siste årene sett fra nord, noe som også preger svaret når han blir spurt om hva han husker best.

Skjalg Fjellheim
FOTO: Ole Åsheim, Nordlyslab

– At grendeskoler blir nedlagt. Det er dødsstøtet for små lokalsamfunn. Skole er så viktig. Forsvinner de, følger så mye annet med. Det blir en negativ spiral ved at de unge må busses langt eller flytte hjemmefra, som igjen gjør at familier velger å flytte. Her i nord har det vært en massiv nedleggelse av skoler, sier Fjellheim.

I løpet av sin lange karrière har han opplevd at journalistikken har forandret seg mye.

– Det har vært en voldsom utvikling. Digitaliseringen har gjort at leseren har kommet nærmere. Vi får større engasjement, det er lettere å gi raske tilbakemeldinger. Metoden for å dekke feltet er mye av den samme som den alltid har vært, men det er en annen omløpshastighet.

I Nordlys publiserer de daglig saker fra hele spennet av utdanningssektoren.

– Det engasjerer og berører mange av leserne våre. Alt fra overfylte skoler, støy og mobilforbud til hvordan studentene har det her i Tromsø.

Også Frank Ertesvåg i VG forteller at det er en takknemlig oppgave i en redaksjon å jobbe med skole.

– Det er veldig verdsatt stoff høyt til topps i VG-systemet. Alle har et forhold til skole, og det er lav terskel for å få prioritert disse sakene. Samtidig er det alltid en kamp om å nå gjennom i det løpende nyhetsbildet. Jeg kjemper hver dag for å få jobbe mest mulig med skole- og utdanningssaker, sier Ertesvåg.

– Får du mye tips og tilbakemeldinger?

– Egentlig altfor mye. Jeg klarer ikke å håndtere alt rett og slett, så jeg skulle gjerne sett at vi var flere som jobbet med dette feltet. Etter hvert får man heldigvis erfaring som gjør at man klarer å lukte hva som kan bli en god sak blant alle tipsene.

Utdanningsfeltet preger også Bergens største avis.

 

– Det var helt krise

– Stoffområdet er kjempeviktig. Det aller viktigste vi skriver om. Det er det som engasjerer mest og som vi burde ha skrevet mer om, sier debattleder i Bergens Tidende, Liv Skotheim.

Hun husker best da hun var med å lage saker om skoleforfallet i byen i 2012.

Knut Hovland
FOTO: Hans Skjong

– Skolene i Bergen var i så dårlig forfatning at lærere og elever ble syke. Det var helt krise.

Sakene endte med at Arbeidstilsynet satte foten ned, og det ble gjennomført tiltak.

– Det var veldig engasjerende å se at politikerne våknet, og vi fikk mange positive tilbakemeldinger fra lærere og elever, sier Skotheim.

Temaet hun brenner mest for, er mobbing. Her mener hun pressen må grave mer og belyse temaet fra enda flere sider.

– Det er så viktig. Elever må ha det bra på skolen. De lærer ingenting hvis de ikke har det bra. Mobbing ødelegger hele klassemiljøet. Det er min hjertesak. Jeg er så glad for at jeg selv gikk på en snill skole. Det må graves mer i dette materialet, mener Skotheim.

 

Da Djupedal ble Clemet

Skole er selvsagt politikk, og statsråder er et yndet tema for journalister. Frank Ertesvåg i VG har jobbet seg gjennom ti av dem på utdanningsfeltet.

– Jeg husker spesielt Kristin Clemet. Hun er den største reformatoren av de ministrene jeg har jobbet med, blant annet med innføringen av reformen Kunnskapsløftet.

«På mindre enn fire år skal hun lage verdens beste skole», sto det i ingressen i Ertesvågs store tiltredelsesintervju med den ferske statsråden i 2001.

– Det er ikke sikkert hun er så glad for det sitatet i dag, men hun var visjonær og veldig handlekraftig.

Eller for å sitere fra saken: «Hun er typen som klokken 17 kan be åtte kolleger på flott middag hjemme en time senere uten å ha en eneste råvare i hus. Klokken 18.15 er middagen servert.»

– Ettertiden har kanskje vist at det ble litt for mye testing og fokus på prøver og kunnskap. Men Clemet hadde virkelig grep om skolen, mener Ertesvåg.

Han husker også andre statsråder, som da de satt der med trykksverte på fingrene dagen derpå møtet med journalisten, kanskje tenkte «ups, sa jeg det?».

– Da jeg intervjuet Øystein Djupedal som fersk skolestatsråd fra SV, gikk jeg nok til intervjuet med noen fordommer om SV-skolen og om hva han ønsket å gjøre. Så hørtes han akkurat ut som Clemet. Han snakket bare om kunnskap. Jeg tror han selv ble litt overrasket over hva han hadde sagt, da saken kom ut. Men han ble jo satt til å følge opp Kunnskapsløftet. Det var nok en del i SV som ikke likte det så godt, sier Ertesvåg.

 

Joggeintervjuet med Hernes

Med 27 år med utdanningsjournalistikk som hovedfelt har tidligere redaktør av Utdanning, Knut Hovland, mengder av minner fra feltet, ikke minst fra en lang rekke statsråder.

– Den utdanningsministeren jeg husker best, er Gudmund Hernes. Han satte i gang mange reformer og stilte alltid opp til intervju hos oss. En av journalistene var til og med på joggetur i Frognerparken, forteller Hovland.

– Intervjuet han Hernes mens de jogget?

– Ja, Hernes stilte opp både seint og tidlig. Men de ministrene som var mest ryddige å forholde seg til, var Torbjørn Røe Isaksen og Jon Lilletun. Begge stilte ofte opp og anså Utdanning for å være like viktig som andre medier.

Liv Skotheim
FOTO: Alice Bratshaug

Han husker da Utdanning på 1990-tallet søkte innsyn i hva Hernes skulle på et kommende møte i Danmark, men ble nektet innsyn i dokumentene. Da ba journalist Fred Harald Nilssen om innsyn via Danmark isteden. Der fikk han alt sammen.

– Det viste seg at Hernes skulle i et møte som hadde med EU å gjøre. Det kom fram at alle de norske ministrene hadde fått beskjed om at all dokumentasjon om slike møter skulle unntas offentlighet. At vi fikk innsyn og avdekket dette, var viktig for den kommende EU-avstemmingen, sier Hovland.

 

Sjekking av journalister

Skjalg Fjellheim i Nordlys vil ikke drive noen ministerrangering, man skal jo være nøytral som politiske kommentator, må skjønne.

– Men den mest tilgjengelige ministeren, til og med for oss i nord, var Torbjørn Røe Isaksen.  Han var en fyr det var lett å snakke med og få i tale. Gudmund Hernes er den som har endret skolen mest og satt dypest spor i Skole-Norge, sett fra mitt ståsted, sier Fjellheim.

Her får han støtte av tidligere Dagblad-kollega Stein Aabø.

– Hernes var en meget fargerik og bestemt statsråd som samlet skarer av journalister på sine pressekonferanser.

Aabø minnes for øvrig en tid hvor man enkelt fikk slå av en prat med dem, altså statsrådene. I en krok, bak en stolpe eller i en sofa i Vandrehallen på Stortinget.

– Lenge var det lett å få toppolitikerne i tale på tomannshånd. Men så husker jeg en gang tidlig på 2000-tallet at jeg skulle ha fatt i Dagfinn Høybråten, mimrer Aabø.

Han fant Høybråten i Vandrehallen, fikk ham med seg og stilte spørsmål. Men etterpå kom det en ung dame bort som var svært ivrig etter å vite hvem Aabø var, hvor han jobbet og andre lett påtrengende spørsmål. 

– Jeg lurte et øyeblikk på om hun var interessert, men jeg var jo ikke så  presentabel, sier Aabø og ler.

– Men så skjønte jeg at hun var nyansatt rådgiver for Høybråten. Hun skulle sørge for at han ikke ble overrumplet av journalister. Det var noe nytt den gang.

Han er ikke veldig begeistret for den voksende mengden av rådgivere og kommunikasjonsfolk.

– For journalister og kommentatorer er veien blitt mye lenger enn den var før. Det er synd, for det gir økt avstand mellom politikerne og folket. Etter hvert kunne man oppleve å måtte bruke en hel dag på å komme i kontakt med en politiker. Det er ødeleggende for den offentlige samtalen og demokratiet, og det er synd.

Men hva med lærerne da? Er de lette å få i tale?

 

Oslo-vegring og nordlig åpenhet

Det har vært skrevet noen spaltemeter om at lærernes ytringsfrihet er svekket. At de, om de ytrer seg kritisk om skole, blir kalt inn på teppet til ivrige skoledirektører og rektorer

– Det har jeg merket, sier Frank Ertesvåg i VG og viser til den nå berømte Malkenes-saken. Tidligere lektor ved Ulsrud videregående skole Simon Malkenes satte kritisk søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen.

– Han satte fingeren på noe veldig viktig. At det ikke er bare bare å ytre seg fritt om arbeidsmiljøet og ha meninger om skolen. Samtidig tror jeg dette er litt spesielt for Oslo. Jeg har skrevet om hvordan rektorer sendes på medietreningskurs i hvordan de skal håndtere sånne som oss. Det sier vel noe, sier Ertesvåg.

Skjalg Fjellheim i Nordlys opplever ikke ytringsvegring blant lærerne i nord.

Faksimiler fra Dagbladet og VG
FOTO: Utdanning

– De er veldig tilgjengelige. Mitt inntrykk er at det er stor åpenhet. Selv om jeg ikke er utegående journalist lenger, deltar jeg på morgenmøtene, og jeg har aldri hørt at det er problematisk å få lærere eller rektorer til å snakke. De snakker åpent om vanskelige ting også, som vold og dop, sier Fjellheim.

På debattsidene har pipa imidlertid en annen lyd. 

– Det er vanskelig å si hva det kommer av, men ja, det er meget sjelden at lærere eller rektorer skriver debattinnlegg.

I Bergen derimot, der prater jo absolutt alle, også på debattsidene. 

– Det er stor takhøyde for å ytre seg her i Bergen. Nylig oppfordret en lærer nærmest til boikott av eksamen i et innlegg hos oss. Skolebyråden har gått ut med støtte til alle lærere som vil ytre seg offentlig. Så her skrives det meninger og kritikk fra alle hold. Det er bra, sier Liv Skotheim i Bergens Tidende.

Debattlederen i Bergen har jobbet som journalist siden 2005 og mener vi i dag har en større åpenhet enn da hun startet.

– Jeg liker å tro at vi slipper til flere barn og unge i sakene om skole nå enn før. Debatten har også blitt  bedre og flere får ytret seg.

Da hun tidligere jobbet i Aftenposten, var hun ansvarlig for Si;D, debattspalten for ungdom, i mange år. Da hadde hun med seg noen ungdommer for å møte daværende kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV).

– Jeg ble overrasket over hvilket ekte engasjement han viste ungdommene. Jeg ble også imponert over hvor godt han snakket med dem. Hvor opptatt han var av hva de sa og fortalte, sier Skotheim.

 

Superlærere og PISA-sjokk

Frank Ertesvåg var blant de første journalistene som brukte begrepet «superlærere» i en overskrift. Det skjedde i forbindelse med at norske politikere dro til Finland for å lære å lage såkalte superlærere.

– Slike merkelapper hater jo lærere, fikk du høre det etterpå?

– Ja, det fikk jeg tilbakemeldinger om. At det var en karikering av lærerrollen og slike ting. Politikernes tur til Finland var et resultat av dette PISA-sjokket, hvor de finske skolene gjorde det best.

I 2006 viste PISA-testen at norske 15-åringer lå under gjennomsnittet for elevene i OECD-landene både i lesing, matematikk og naturfag.

– Ja, husker du PISA-sjokket?

– Delvis. Det var en ball lagt på straffemerket for Kristin Clemet, som kunne si at vi må satse på kunnskap for å løfte norsk skole. Hun brukte PISA for alt det var verdt i Kunnskapsløftet. Men det var jo litt sjokkartet da resultatene kom, for det viste seg at Norge var en middelmådighet på skolefeltet, sier Ertesvåg.

– Men vi journalister spisser gjerne sakene våre med ord som sjokk og superlærere og lignende. Ofte blir slike spissede begreper sittende som en sannhet lenge etterpå. Har journalister også et ansvar for ordbruken, og hva den fører til?

– Vi skal veie ordene våre, jeg ser den. Samtidig er det viktig å gjøre stoffet begripelig, slik at det når ut til flest mulig, selvsagt uten at vi kolliderer med sannheten. For en tabloidavis som VG er det viktig at saken både skal nå Helga på 93 år i Sunnfjord og Oda på 23 år på Grünerløkka.

– Hvis vi skal se framover, er det noe i utdanningssektoren journalister burde grave mer i?

– Vi bør se mer på pengebruk. Hvordan pengene blir brukt i akademia og skolesystemet.

 

Hva blir de store sakene framover?

Liv Skotheim i Bergens Tidende tror mediene blant annet kommer til å skrive mer om alle testene elevene nå må gjennom.

– Og mange er misfornøyde med skolestart for seksåringer. Det tror jeg vi kommer til å høre mer om. Så har vi kjønnsforskjellene, at gutter gjør det dårligere på skolen. Det går ikke over med det første. Og sist, men ikke minst; eliteskoler. Det er ikke sånn i dag at alle har samme valgmuligheter, sier Skotheim.

Skjalg Fjellheim i Nordlys tror debatten om bruken av digitale hjelpemidler vil fylle flere spalter i framtiden. Og mangel på folk, innen både utdanning og helse.

– Det er så meningsløst at en sykepleier skal ha master. Vi må utdanne nok lærere og sykepleiere, noe jeg tror det vil bli skrevet mye om. En bør legge mindre vekt på forskning og mer på de praktiske fagene. Teoretiske fag og praktiske fag, den konfliktdimensjonen vil prege framtiden. Den debatten kommer til å vokse de neste årene, sier Fjellheim.

Han er også kritisk til en del av utviklingen i universitets- og høyskolesektoren og mener det er pompøst at «alle skal bli universitet». Til slutt har han et hjertesukk fra nord.

– Det opprører meg sterkt at elever i de nordlige deler av landet presterer dårligere på skolen enn lenger sør. At ufaglærte skal undervise dem, holder ikke mål. Det reproduserer ulikheter og er meget uheldig.

 

Minnene fra lærerværelset

Stein Aabø er den eneste av journalistene Utdanning har snakket med hvor inngangen til skole-journalistikken var bakgrunn fra læreryrket.

– Har det preget deg som journalist og kommentator?

– Ja. Jeg fikk innblikk i lærernes situasjon og ikke minst i lærerkollegiets gode sider. Der var det aldri noen albuer eller unødvendig konkurranse og smisking. Lærerværelset var et sted med kloke og solidariske folk og et godt sted for danning av mennesker, sier Aabø.

Så var det denne lærerlønna da, et annet evig tema i skolekretser han har skrevet mye om.

– Det var synd at lærerne sakket etter lønnsmessig, for eksempel sammenlignet med journalister, som jeg til slutt endte som. Nå sakker jo journalistene etter, også. Det kan se ut som at dit jeg beveger meg, sakker man etter lønnsmessig, sier Aabø.

Det blir en kort pause, som om et avslutningspoeng treffer den tidligere kommentatoren fra oven.

– Så nå ser vi jo at det er pensjonistenes tur til å sakke etter, sier han og knegger lett.

 

 

Nyhetsbrev




Les mer om nyhetsbrevet her



 
 

Utdanningsnytt på Facebook!

Kjøreregler for debatten

Her kan du kommentere artikkelen.

Utdanning setter pris på friske meningsbrytninger, men vis omtanke for dine med- og motdebattanter, hold deg til saken og bruk fullt navn. Dersom du ønsker å skrive et lengre innlegg, er du velkommen til å sende det til denne adressen: debatt@utdanningsnytt.no.

Hvis du ser kommentarer som du oppfatter som støtende, kan du varsle redaksjonen ved å merke den aktuelle kommentaren som upassende. Det gjør du ved å klikke helt til høyre for kommentaren du vil varsle oss om. (Dette fungerer ikke fra mobil. Vi jobber med en løsning).
Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Kommentarer kan bli brukt på alle Utdannings plattformer.

Fullt navn er en forutsetning for å delta i debatten!