Annonse

Det er strid om veivalg for flerspråklige elever

70 prosent av de tospråklige barna i Oslo som begynner i første klasse, har behov for ekstra støtte i norsk. Det vil byrådet i Oslo at barnehagene skal få slutt på. Tiltakene skaper debatt.

Annonse

Hjemmevant entrer ungene fra Fjeldlund barnehage Holmlia bibliotek i bydel Søndre Nordstrand. Stolt iakttar bibliotekar Sigrun Aas hvordan de kaster seg over bøkene og finner seg til rette.

Oslo kommune vil ha en pedagogisk offensiv i barnehagene. «Kvaliteten på det pedagogiske tilbudet i barnehagene varierer for mye og har ikke nok fokus på barnas språkutvikling og læring», står det i byrådets strategi for sosial mobilitet gjennom barnehage og skole. Bedre norskkunnskaper er det viktigste. Småbarnslitteratur og bibliotek er ord som ikke nevnes i dokumentene for den pedagogiske offensiven.

«I Oslo er det en stor utfordring at mange barn ikke kan nok norsk til å følge ordinær opplæring skolen. Systematisk oppfølging av barns språkutvikling i Oslobarnehagene kan bidra til å gi alle barn en god språkutvikling», heter det i « Oslo-standarden for godt språkmiljø i barnehagen».

Språkpedagog Vivi Ann Hansen Midttun i Fjeldlund barnehage vil også at alle barn skal få en så god språklig og helhetlig utvikling som mulig.

Les også: – Kvalitetssikrer ikke norskopplæringen

 

Urealistiske forventninger

– Men vi kan ikke trylle. Å vente at vi skal sette alle flerspråklige barn i stand til å møte på skolen med norsk som et aktivt «tenkespråk» er urealistisk, sier hun, og viser til at det er gunstig å få undervisning på et språk som det også er naturlig å tenke på.

Tilbake i barnehagen etter bibliotekturen lurer både hun og styrer Elisabeth Jensen på hva forfatterne av «Oslostandard for systematisk oppfølging av barns språkutvikling legger i «ekstra språkstøtte», som er det barnehagepersonalet skal sette inn når et barn ikke har tilfredsstillende språklig utvikling. Standarden, som er svært detaljert på en del områder, sier lite om dette.

– Byrådet vil bruke tre millioner til innkjøp av språkstimuleringsmateriell i barnehagene. Er ikke det et konkret tiltak?

De to slår ut med armene: – Er det noe vi har nok av i barnehagen, er det snakkepakker og språkpakker, sier Elisabeth Jensen.

– Naturligvis kan det være nyttig å arbeide med støtte i slikt materiell. I slike språkgrupper kan barna framstå som flinke, og for eksempel flytte rundt på gjenstander slik jeg ber dem om, sier Vivi Ann Hansen Midttun.

– Tilbake på avdelinga er de likevel ikke i stand til å fortelle noe som helst om hva vi har holdt på med. Det viktigste for å lære barna språk er å få dem med i samtaler som er vesentlige for dem, og som engasjerer følelser, som samtaler over ei bok. Alle situasjoner må utnyttes maksimalt til å få barn med i samtaler. Vi må snakke, over alt, i garderoben, ute og inne, hele tida, og være tørre i munnen når arbeidsdagen er slutt, sier hun.

Les også: Kontroversielt krav om valg av verktøy

 

Gutten i skogen

– Når du har hatt språkgruppe, kan du krysse av for at du har jobbet med språk. Da er det lett å glemme den viktigste delen av språkarbeidet, sier Elisabeth Jensen og forteller historien fra forrige uke om gutten i skogen:

– Barnehagen ligger i skogkanten. Gutten har hørt og brukt ordet skog kanskje flere ganger om dagen, men så oppdaga jeg at han ikke klarte å snakke om hva som er i en skog. Han visste ikke hva en skog var. Kanskje han trodde det var et egennavn, eller et begrep for å være ute. Svært mange barn kan bruke ord tilsynelatende rett, uten å vite hva de betyr. For å gi innhold til begrepene må vi snakke og snakke med hver enkelt, sier Elisabeth Jensen. 

– Samtidig må foreldrene oppmuntres til å lese, snakke og være aktive med barna. På morsmålet, vel å merke. Har barnet først begreper på morsmålet er det ikke så vanskelig å overføre dem til norsk. Problemet er når begrepene mangler, legger Vivi Ann Hansen Midttun til.

De to i Fjeldlund barnehage er på linje med veilederen fra Utdanningsdirektoratet om språk-arbeid i barnehagen. I den understrekes at alle hverdagens situasjoner er den viktigste arenaen for språkarbeidet, språkgrupper bør bare være et supplement.

– Skal vi intensivere arbeidet ytterligere, trenger vi flere ansatte som har god kjennskap til språkutvikling og som kan være rundt barna og prate og leke og lese med dem, sier Vivi Ann Hansen Midttun før hun haster inn på avdelingen for å snakke mer.

På telefon fra barnehagelærerutdanningen ved Høyskolen i Vestfold sier professor Liv Gjems dette om hva ekstra språkstøtte kan være:

– Små barnegrupper med en barnehagelærer som kan skape situasjoner der barna finner mening i å bruke og høre språk. Små barn glemmer fort det de lærer når de sitter i ring og blir fortalt ting. De lærer gjennom emosjon og engasjement, sier hun.

Les også: Hauglie mener Tras er best

 

– Læringsmål motarbeider læring

Er det lurt å endre barnehageloven for å sette opp tydelige læringsmål, slik Oslo kommune vil? Ikke hvis målet er at barna skal lære konkret kunnskap, skal vi tro professor ved barnehagelærerutdanningen ved Universitetet i Stavanger, Eva Marianne Johansson.

– Mål i barnehageloven er mål for det de ansatte skal strebe fram mot i sitt arbeid. Det er ikke mål barna skal nå. Vi er sikre på at dette best sikrer forutsetningene for små barns læring og utvikling, sier hun når Utdanning spør.

– Hvorfor?

– Det aller viktigste for barnehagebarn er å lære hvordan de kan lære. Kunnskap om og evnen til å leve seg inn i barns tankemåter og resonnement er helt essensielt for å hjelpe barn til lærdom. Jo mindre aktivt språk barnet har, jo viktigere er dette. Å sikre at barnehageansatte har denne evnen og kunnskapen er det viktigste vi kan gjøre for god læring i barnehagen, sier hun, og fortsetter:

– Faste læringsmål kan motvirke denne typen læring. Observasjoner tyder på at voksne oftere snakker i en undervisningstone til minoritetsspråklige barn enn til majoritetsspråklige.   Den danske forskeren Charlotte Palludan problematiserer hva dette gjør for barns språkutvikling.  Barn med minoritetsbakgrunn blir ikke møtt ut fra hva de kan, men hva de ikke kan. Indirekte forteller de voksne barna at de er mindre kompetente enn de majoritetsspråklige, sier Eva Marianne Johansson.